Categories


Authors

Noe jeg har tenkt mye på i det siste...

Med lange, lyse kvelder som ikke alltid gir optimale forhold for melatoninproduksjon har jeg tenkt mye før jeg har sovnet for kvelden. Det ene jeg har tenkt på er følgende:

(dette blir veldig science fiction-y, men sånn fungerer hjernen min)

La oss si du legger deg i kveld som normalt, men når du våkner imorgen så er det ikke imorgen, men en dag i din egen fortid. Når du våkner husker du alt som har skjedd fram til nå som om det skulle vært en veldig realistisk drøm, men du er også tilstede i fortiden, slik at du ikke er forvirra over hvilken dag det er og hvilke planer du har lagt for tiden etter. Spørsmålet blir, hvilken dag velger du å våkne opp på? Når tenker du det er mest gunstig å våkne, med tanke på ting du kanskje ønsker å ha gjort annerledes, eller ting du ønsker å oppleve på nytt? Vil du være barn igjen? Barnslig og leken, men samtidig så moden at du kan stoppe mobbere eller ikke bry deg om dem dersom du ble mobbet selv? Eller vil du velge de grusomme tenårene? Kanskje ønsker du å ha unngått en dramatisk hendelse, eller å ha taklet noe på en bedre måte?

Når du våkner i denne fortiden er det kanskje mange ting du har oppnådd nå som du vil føle du har mistet, men dette er ikke noe problem, da du kan få det tilbake ved at du allerede vet hvordan du kan oppnå disse tingene. Du vet for eksempel hvor du møtte den personen du ikke ville unnlate å bli kjent med på nytt, eller hvilke ting du måtte gjøre for å bli med i den klubben du nå er medlem i. Så da kan du velge om du vil ha disse tingene i din nye framtid. Blir det for forutsigbart? Er ikke noe av gleden med livet det at man ikke aner når og hvordan ting kommer til å skje?

Det er ikke noe jeg føler jeg ikke vil gjenoppleve, så for meg er det ikke et tidspunkt jeg ikke vil gå tilbake til. Men det er utrolig mange ting jeg føler jeg kunne tatt mer nytte av, eller gledet meg mer ved, med den erfaringen jeg har nå. For eksempel kunne jeg gått tilbake til den dagen jeg dro på utveksling til Brasil. Jeg ville visst hva som ventet meg og klart å ta det mer med ro. Men ville det vært for forutsigbart?

Eller jeg kunne våknet da jeg funderte på å gjøre det slutt med min daværende kjæreste, og faktisk hatt ballene til å gjøre det, fordi jeg visste vi ikke kom til å være kjærester resten av livet uansett, og dermed bespart meg for unødig mye drama i ettertid. Da kunne jeg også droppet å gjøre noen ting jeg brukte unødvendig mye tid på, og som jeg ikke fikk glede av i ettertid, slik jeg trodde jeg ville. Det ville så klart endret min vei i livet, og jeg ville antagelig ikke dratt til Brasil med jussen og møtt Felipe på det viset jeg gjorde, men jeg ville jo visst at jeg kunne møte ham der, så problem solved! Eller ville jeg, etter noen år i en ny fortid, ønsket å dra ned og møte ham? Tenk deg at to personer avtaler å dra tilbake i tid til før de møtte hverandre, men de avtaler at de skal møtes senere uansett, og så bestemmer den ene seg for at den ikke vil det likevel. Det er litt skummelt å tenke på. Litt sånn base til en Sci-Fi-film. 

Ja, så det er sånne ting jeg skriver om en vakker vårmorgen mens datteren min ligger og sover... 

 

31306797_1674650082570899_4593488933483970560_o.jpg

Treningsloggblogg uke 19

Vi planlegger Japan