Categories


Authors

Noen tanker etter to år i jiujitsu

Ordliste:
Jiujitsu: brasiliansk jiujitsu (BJJ)

For noen måneder siden var det noen, i forbindelse med en lokal konkurranse, som klagde over at folk som hadde trent jiujitsu i mange år fikk lov til å konkurrere som hvitbelter. Jeg vet jo at det i min klubb er svært strenge krav for å bli gradert, og skjønte dermed at beklagelsen, i hvert fall delvis, rettet seg mot mine treningspartnere. Og jeg forstår veldig godt personen som kom med ytringen. For dette gjelder ikke bare det faktum at medlemmer i klubben min ofte er hvitbelter i to, tre, fire år, når det som oftest blir gitt blå belter etter et års tid i andre klubber, men også de andre beltenivåene. For andre utøvere føles dette som juks. Og det er jo litt juks, når utøvere fra klubben min stadig topper pallene i diverse konkurranser fordi de har flere års erfaring over de andre konkurrentene i klassen. Dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle - noen har en helt "normal" progresjon, men dette er typisk folk som trener minst fem dager i uka og konkurrerer svært aktivt. 

Etter samtaler med personer som ikke kommer fra eller trener i samme klubb som meg, har jeg skjønt at den første graderingen vanligvis gis når man er ferdig med et visst grunnleggende læringsnivå. Når man forstår konseptet i jiujitsu; passere, etablere kontroll og fullføre; og innehar noen grunnleggende teknikker. Vel, i klubben min kan det virke som om man må konkurrere og vinne gjentatte ganger før man kan vurderes for gradering. Gjerne i større, internasjonale konkurranser. Og det er greit. For hvis man konkurrerer vil man vel vinne, og hvilken bedre måte å få et fortrinn på, enn å ha litt mer erfaring under beltet? Og hvis man ikke konkurrerer, da trenger man vel ikke et belte for å markere hvilket nivå man er på. Da kan man bare komme på trening og kose seg, uansett hvilken farge man har rundt livet.

For min egen del er jeg ganske likegyldig til beltefarger. Jeg føler meg jo ekstremt hvitbelte fortsatt. Jeg har årevis med læring foran meg, som jeg trenger. Men som andre sier, man lærer fortsatt som svartbelte. Å ha et svart belte betyr ikke at man er ferdig utlært eller at man alltid vinner. Det betyr at du dominerer konsepter, men du kan fortsatt feile likevel. Som man sier, en svartbelte er kun en hvitbelte som aldri ga opp. Jeg har lagt en liten plan for meg selv, og målet er å få svart belte innen jeg er femti. Det er 18 år til, så det vil i så fall gi meg om lag 20 år med jiujitsu. 

Dette fikk meg forresten til å huske på en ting: for en tid tilbake kom jeg over en blogg som het noe sånn som "my road to the black belt" eller noe i den duren. Den siste posten hadde blitt skrevet et par år tidligere, og det var tydelig at bloggen var avsluttet. Forfatteren hadde ikke kommet til svart belte, men hadde i stedet sluttet på jiujitsu som brunbelte, og kom med en begrunnelse jeg bare ikke klarte å forstå: personen hadde over en lengre periode gjort en større innsats for å trene oftere, med det formål å skulle nå opp til et nivå som ville gjøre at læreren graderte ham/henne til svartbelte. Når denne innsatsen ikke hadde båret frukter, ga personen opp jakten. Og det får meg til å tenke: ville denne personen fortsatt med jiujitsu om han/hun hadde fått svart belte? Tviler. Er det mulig læreren til denne personen skjønte at det kun var et jag mot å bli svartbelte, og at han/hun ikke hadde de "rette intensjonene", og dermed unngikk å gradere personen? Mulig.

Jeg tror at en annen grunn til at det blir ventet så lenge med å gradere folk i klubben min er at lærerne vil skille hvem som er der fordi de virkelig liker det fra de som har et beltejag. For de som har et beltejag vil slutte til slutt, uansett om de blir gradert eller ikke. Jeg har sett dette gang på gang i capoeiraklubben min, og fortsetter å se det i jiujitsu. Faktisk, en av de aller mest brukte meme'ne i jiujitsu-kontoer i sosiale medier, handler om de som akkurat har blitt blåbelter og forsvinner fra sporten. Og om man driver å gir det første fargebeltet litt ukritisk til alle som har trent i om lag et år, vil dette skje oftere enn ikke, for det er ikke vanlig å holde seg til en ting som krever disiplin over lengre tid, være det seg idrett, annen trening eller matvaner.

m2c

Vegan for a month

Treningsloggblogg uke 25-33